Det smilende barnet fra ekvator

Av Rais Neza Boneza

Congolese refugees in Gihembe camp, Rwanda.Etter å ha flyktet fra styrkene til opprørshæren, krysset den tykkeste skog, mesteparten av tiden trett og utslitt av tusen kilometer med vandring, samme som tusener andre flyktninger fra Demokratiske Republikk Congo, nådde de Tanzania, svekket og plaget av sykdom og uvisshet over tid.
To hundrede kilometer, øst av innsjøen Tanganyika, leiren “The Camp of Mkuggwa) med 300 mennesker, med reduserte matrasjoner, savn og misbruk av menneskelig infrastruktur. Dødlighetsraten stadig økende blant barn med Malaria, hjernehinne- og/eller lungebetennelse.
Det er i disse omgivelsene at Ornela, i dag 7 år gammel, har levd. Hun har nå tilflyttet sammen med sin familie til Norge – Klæbu kommune.
I mange uker var de nødt til å gjemme seg. Ventet på en anledning for å krysse Lake Tanganyika for å øke tryggheten sin – på den andre siden i Tanzania. Dette var en reise som kunne ende med døden og var veldig kostbar. Private båteiere tok en høy pris for “å redde” ulykkelige, utarmede og engstelige landsbyboere. Etter mer enn 3 år i flyktningleir er Ornela i dag elev ved Sørborgen barneskole i Klæbu. En ny verden, ny kultur og et nytt språk for henne.
“Jeg har mange venner på skolen, som hun sier, men jeg forstår ikke hva de sier. Vi bare “koser” oss med vår lek.”

Selv om erfaringen fra leieren er skremmende; ikke tilstrekkelig med mat, pasienter med sykdom, uten noe program om utdanning så nyter hun nå synet av læreren og drømmen om en dag å bli som henne. “Jeg liker læreren min, som heter Vivian. Jeg ønsker selv å bli lærer. Noen ganger er hun bilde på min drøm” sier hun.
Kanskje en av de sjeldne anledninger hvor hun kan prøve å huske folkeeventyr om grønne og dype skoger i hennes land innhyllet i en dødelig krig, som influerer på mer enn 6 andre land.
Noen ganger tror jeg at det er bare en drøm, og at jeg i morgen vil våkne opp og finne meg selv og min familie fanget i leiren uten mat, rent vann og uten mine venner – påstår hun. “I fear that” – jeg frykter det – hun ser mot snøen.
Ornela er den yngste i en familie på 3 barn. Hun ser ut til å trives i sine omgivelser, snø og vind fra den stille skogen med trær, som hun ser fra huset i Skarpsnovegen. Ornela snakker swahili og litt fransk. Hun har venner som snakker bare norsk eller litt engelsk. Vi spør om hvordan hun klarer å kommunisere med dem; da svarer hun som et lite geni, som akkurat har funnet opp den tapte formelen: “I smile” – jeg smiler………..!
Jeg husker en dag i kulturhuset, hvor en artist fortalte meg “Langt unna ditt land eller noe som helst håp, kan du finne et smil som venter på deg”. Jeg forstår hennes ord og følelser nå, sier Ornela, barnet fra ekvator som leker med den “hvite sand ” reflekterende over det mørke i hennes hud som den eneste forbindelse til det tapte land i midten av Afrika, som hun brukte å tilhøre.

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply