Articles,  Features,  Great-Lakes Conflict & Peace,  review,  TRANSCEND Africa

Valget og Ledelse Krise i Afrika

Lederskap og politisk trauma, delaktighet og skapervilje i Afrika

Av Raïs Neza Boneza

Diagnose

I løpet av 1960 tallet hadde nesten alle land i Afrika villig erklært uavhengighet fra kolonist-maktene. Løsrivelsen gjennomføres ofte uten en helhetlig eller unison visjon om å tilpasse lederskap til lokale utfordringer, eller se på folkets vilje og kunnskap å delta i prosessen. Uten å makte og tilpasse virkemidlene til kontinentets historie, blir visjonen om deltakelse kortlivet. Nye regjeringsformer som blir innført klarer ikke å ta opp i seg folkets tørst etter verdighet. Den vanskelige oppgaven med å styre nasjonalstatene mot ekte frihet mislykkes før den kommer i gang. Det post-koloniserte Afrikas har ikke maktet å skape et bilde av de strukturelle forholdene som råder lokalt, eller av de konseptuelle utfordringene framskritt krever. Siden 1960 har kontinentet vært vitne til nesten 40 kriger, nesten 10 millioner menneskeliv er tapt og 10 millioner flyktninger er drevet fra sine hjem.

Lederskapet i de nye statene kan kun overleve når den får støtte fra kolonimaktene. Arbeidet med nasjonalstatens uavhengighet klarer ikke å løsrive seg fra kolonitida. Uten forståelse av lokale strukturelle og konseptuelle endringer støttes på den måten fortsatt kolonialismen. For å bli en leder i Afrika trenger du bare å være elsket, eller være akseptert av Washington, Paris og London. Lederskapet vil ikke kunne forholde seg til befolkningens «Bien Etre», men søker å tilpasse seg tidligere kolonist og imperialist makter. Landene fortsetter som om de fortsatt skulle være innlemmet i en kolonimakt. I dag stilles det spørsmål om Afrikas lederes legitimitet. For det meste på grunn av at det er vanskelig å arbeide med å realisere visjoner som egentlig er fremmet av andre. Bruk av tilfeldig vold er eksempel på et middel brukt for å påvirke folket til å ta del i disse fremmede visjonene. Slik forverres bare uretten: Der det finnes dominans, vil alltid motstand oppstå.

Politisk ustabilitet i Afrika er endemisk, den setter fart på endeløse voldelige kriser. Krisa kommer som et svar på kunstige nasjonalstatsgrenser, etterspurt etter kolonistenes erobring, og virkeliggjort ved den internasjonale Berlin konferansen i årene 1884-1885. Afrika er et produkt av en 500 år lang kamp mot et system som forblir oppdatert, sofistikert og globalisert. En nedtur som stammer fra slavehandel, kolonistmaktenes seier, grov utnyttelse av ressurser, kriger og den ny-kolonialisme som ble til under den kalde krigens motsetninger.

De strukturelle tilpasningene som treffer stor-samfunnet, og som er skapt av fremmede krefter, gir kulturell vold grobunn. Som den franske forfatteren Jean de La Fontaine sier i Fabler: «Den streketes argument er alltid det beste». Tenk da gjerne på begreper som tilstedeværelsen av korrupsjon og clientelism. De utenlandske kreftene klarer å påvirke lederne i større grad enn den befolkning de er ment å styre. Ved en historisk gjennomgang vil mangel på stabilitet kunne tolkes som hvor vanskelig det egentlig er å skille ut de riktige nasjonale interessene i myriaden av eksogen påvirkning. Afrikas leder-krise forstås som kjeder av korrupsjon, utprega misbruk av makt og manglende respekt for konstitusjonen. Under slike forhold er det vanskelig for en oppvoksende generasjon å ta til seg den kompetansen en trenger for å skape sosial rettferdighet og utvikle fredsfremmende ferdigheter.

Mens noen fremhevede politiske ledere gikk i spissen for uavhengighetskamp har nasjonsbygging til nå ikke klart å skape lederskap med tilsvarende kvalitet. Faktisk kan en spore brudd eller tilbakefall i utviklingsprosessen og det henger (sannsynligvis) sammen med uetisk lederskap og dårlig styre (Adamoleku 1988:95). Slike forhold svekker både legitimitet og makt hos lederskapet, og vi tegner et bilde av råttent lederskap med undertrykkene institusjoner.

I juli 2009 foretok president Obama sin første offisielle reise til Sub-Sahara området i Afrika. I en tale til den ghanesiske forsamlingen i Accra utalte han: «Afrika trenger ikke mektig individer, Afrika trenger sterke institusjoner». Det er bare ved positiv lederskap at Afrika kan etablere sterke institusjoner. En dårlig leder er foraktet av sitt folk, en god leder blir elsket. Under godt lederskap vil folket kunne si: «we did it ourselves». (Lao Tzu)

Etter den kalde krigen kunne vi se eksempler på hvordan makt ble uttrykt i nasjoner med et et-parti styre. I løpet av 1990-tallet fikk derimot demokrati og frihet et annet utrykk. Sammen med liberal økonomi fikk igjen godt lederskap en ankerrolle i konstruksjonen av de nye offentligheten. Men påvirkning fra kolonitida fortsetter å farge den afrikanske mentaliteten, det blir vanskelig å henvende seg til konseptet om godt lederskap. Hvordan skal de sosial-politiske kriser løses, hvordan skal folket få et eierskap til sitt system? Dette er spørsmål som post-koloni-stater må ha på sine agenda. Det er behov for nye styringsmodeller som ikke nødvendigvis trenger å stå i et avhengighetsforhold til den demokratiske prosessen som sprang fram på 1990-tallet.

Under politiske valg i Afrika, stemmer folket på en kandidat, ikke basert på politisk program eller verdivalg, men basert på subjektive avgrensninger som stamme- og region-tilhørighet, etniske forbindelser og materielle fordeler. Et nytt konsept av lederskap som tørr å ta opp fred og «healing» (deltakelse i fellesskap) eller sosial-emosjonell restaurering, blant en befolkning som har manglet nettopp dette i århundrer er nødvendig. For vi er vitne til valg-manipulasjon og en dreining mot bruk av militær-makt.

Det at Afrikas befolkning ikke oppfatter seg selv som deltakere i en global verden, eller det at kontinentet ikke klarer å posisjonere seg konkurransemessig på jorda, må sees i sammenheng med lederskapets visjoner og vilje. For hvordan hadde det vært for befolkningen å bli møtt av et lederskap som inspirerer, som åpner for begreper som stolthet og verdighet? Kontinentets mennesker er tross alt kraftig merket av massivt trauma. Borgernes passivitet og underdanighet i forhold til aktivt å ta del i den virkeligheten de lever i preger afrikanske mentaliteten. Vi ser en rekke av inkompetanse og middelmådighet spille seg ut. Denne vanskelige situasjonen, som spores fra slavehandelstida, fra koloniseringa til påfølgende diktatorregimer, er ingen enkel sak å løse. Det gjør at det ikke er enkelt å skape fred i en befolkning på over milliard mennesker.

Det at makta har blitt konsentrert rundt noen få er med på å kvele frie lokale initiativer til forandring. Sakte men sikkert har institusjoner mistet sin nasjonale og patriotiske innhold. Det har ført til at flere nasjonalstater på kontinentet er ødelagt. Situasjonen er forverret. Vi følger bildene av et byråkratisk system som systematisk blir brukt for å utarme en stor del av befolkningen. Behovet for grunnleggende menneskerettigheter og tilhørende frihet blir ikke etterkommet, vi kan bare se konturene av en strukturell og direkte voldsbruk. Strukturell vold er årsaken til faktisk direkte vold, og samtidig er det den direkte volden som forsterker den strukturelle volden, samtidig er de uavhengig av hverandre. Den strukturelle volden er en årsak til tidlig død, til uførhet en kunne ha avverga, den rammer mennesker som lever under sosial urettferdighet. Det er ingen tilfeldighet at «i flere land Sør i Sahara er den forventede levealderen bare 46 år, eller 32 år kortere enn gjennomsnittlige levealderen for de som bor i land med et utbygd helseapparat, og en kan trekke fra 20 år av livet til mennesker med HIV/AIDS», opplysningene stammer fra et presseskriv fra FNs Utviklingsprogram.

Fordi den etiske dimensjon i det politiske lederskapets får skylda for underutvikling, ustabilitet, sosial og strukturell urettferdighet, er det behov for å stille spørsmål om hvilket lederskap som er ønsket i Afrika. Lederskap må fokusere på å legge til rette for befolkningens velvære ved å utvikle helseapparatet, sikkerhet og utdanning samt forbedre kultursektoren. Befolkningen må selv lære seg å bære denne utviklinga. Om bare det økonomiske systemet maker å gi nye krefter til det som oppfattes som sårbart vil en kunne forandre krisa i lederskap. Økonomisk vekst vil sammen med å inkludere flere i middelklassen være vegen til «fremveksten av en potent sivilsamfunn med kraft nok til å kreve en regjeringsform som er mer deltakerbasert. I i-land hvor størsteparten av befolkningen lever under stabile økonomiske forhold vil utbruddet av borgerkrig være lite sannsynlig. Det å møte befolkningens humanitære krav og behov vil være en bærekraftig løsning på lederkrisa. Insentiver for å redusere fattigdommen, øke lønningene og etablere nye former for økonomisk sikkerhet stimulerer ikke bare til å løse lederskapets krise, men også den generelle usikkerheten som kjennetegner livsutfoldelse på kontinentet.

Ledere fra både offentlig og privat sektor og fra trossamfunn bør vurdere hvilke praksiser og modeller som vil være hensiktsmessig for å skape rom for sosial og politisk stabilitet. Vi trenger et lederskap som kan omforme Afrikas økonomi, som kan fjerne krig, erobring, plyndring og utarming. Kontinentet trenger en inspirert fredsøkonomi, en økonomi som i første rekke sørger for befolkningens behov.

Afrikas historie er preget av krig, vold og etnisk hat. En omforming av lederskap må ta rom for forsoning og ikke-vold strategier både fra ledere og borgere. Først da vil en se fred blomstre.

“Healing” leadership: vegen mot fred/ Tilhørighet til lederskap-vegen mot fred

I de tre siste tiår hard et blitt gjort mye for å løse konfliktene i Angola, Burundi, Kamerun, Den Demokratiske Republikken Kongo (DRC), Elfenbenskysten, Kenya, Liberia, Mosambik, Rwanda, Sierra Leone, Somalia, Sudan og Uganda. De mange dialogprosessene er alltid avgjørende for å si noe om landene fortsatt står i krig eller om vegen mot fred er påbegynt.

I 1992 kollapset Arusha samtalene (Tanzania) og banet vegen for folkemordet i Rwanda. Et tiår senere ble Naivasha samtalene, signert i Kenya i 2005, som ble slutten på den lange borgerkrigen mellom Sør- og Nord-Sudan. I 2009 ble Sør- og Nord-Sudan ble erklært som to suverene, uavhengige stater etter en folkeavstemming.

Uavhengigheten klarte derimot ikke å stoppe konflikten i Sør-Sudan. Borgerkrigen i 2013-2016 krevde 2,2 millioner menneskeliv og truet uavhengigheten til et av verdens nyeste land. I dag er 100.000 mennesker i Sør-Sudan rammet av sultkatastrofen, mens én million mennesker er estimert å være på randen av katastrofe.

Negativ fred beskrives som en tilstand hvor årsaken til konflikt ikke blir behandlet rett. Kanskje blir bare behovene til de som forhandler hørt (både opprører- og regjerings-ledere) og de virkelige ofrene i sivilbefolkningen sitter igjen som statister i maktspillet. Negativ fred beskrives som fraværet av vold (Johan Galtung, 1996). Når for eksempel en våpenhvile blir erklært, vil en tilstanden av negativ fred følge. Volden stopper og det blir slutt på våpenbruk; men likevel er ikke krigen slutt. Positiv fred innkapsler det som er positivt, slik som å gi relasjoner ny giv, eller opprettelsen av et sosialt system som virkelig tjener befolkningens behov, eller en endelige freds-resolusjonen. Fred er dermed ikke bare fraværet av konflikt men også fravær av vold i sine mange fasetter (direkte eller strukturell vold), men også mer kreative former for konfliktløsning (healing/restaurering av lederskap/tilhørighet til beslutningsprosesser).

I Kenya vil oppsiktsvekkende nok Kofi Annans mekling i 2008 bane veg for et reelt skifte i bruk av vold. Situasjonen i D.R Kongo vil være annerledes. Etter at flere fredsavtaler ble signert i 2000 har vi vært vitne til både suksess og kollaps. Krig og fred eksiterer side om side og dominerer forskjellige deler av landet. Sammensetningen av involverte aktører er i endring og har avgjort forandret konfliktens innhold.

Uløste konflikter ulmer i bakgrunnen og er ofte årsaken til vold der konflikten selv spinner ut fra inkompatible og uforenlige mål. Bruken et mål vil slik blokkere en annen parts mål (clashing goal). På den måten blir det viktig å identifisere de underliggende konfliktenes årsaksforhold. En løsning vil kjennetegnes av tilstedeværelsen av kompatible mål. En bærekraftig utvikling må være akseptabel for alle involverte parter (mekling). Når en vellykket meklingsprosess er over, vil fredsbudskapet kunne påvirke positivt sosiale forhold, sikkerhet og maktbalanse.

Dagens fredsbilde i Afrika er dominert av en tilstand hvor stemmene til de som direkte forhandler frem avtaler (både politiske- og opprørs-ledere) blir hørt, mens de sivile ofrenes historier forties. Slik blir voldelige konflikter ofte lokale, og spørsmål stilles om hvorfor sammensatte, komplekse fredsforhandlinger, meklinger og fredsavtaler bare skaper flyktige resultater/løsninger. En fredsprosess bør søke å bygge et stabilt reisverk fra bunnen av (eksogen prosess). Slik at de som direkte er berørt får uttale hvordan freden i deres samfunn skal bygges og oppleves. Befolkningen må lære seg å beskytte sine særinteresser, de trenger innsikt i politiske prosesser. De trenger å være del av institusjonene som holder landet sammen. De må forstå hvor viktig valget av ledere er og hvor viktig det er å bytte dem ut om de ikke klarer å innfri innbyggernes behov. En nasjonal regjering skal ikke forholde seg til press utenfra, men fra behovene til sin befolkning.

En må tørre å overskride synet på lederskap. Borgerne trenger tilhørighet til sine ledere og eierskap til det politiske agenda. Et lederskap (Healing leadership) må kunne restaurer sosiale og emosjonelle rom. I vår kosmopolitiske virkelighet, finnes det en sårbarhet vi ikke kan tåle. Når negativt lederskap finner grobunn i globale institusjoner vil det kunne frambringe fatale situasjoner. Tenk bare på atomkrig eller atomulykker som kan ødelegge menneskeheten, eller en global økonomisk nedgang, hungersnød eller til og med en epidemi. Spørsmål om lederskap er helt klart viktig. Mennesker trenger hjelp til å forstå den virkeligheten de lever, men minst like viktig de må kunne påvirke den. Et restaurerende lederskap vil kunne skape disse rammene, men det er en smertefull affære for alle muligheter må dissekeres. Det kan skape en «vi vinner sammen» kultur snarere enn en «vi vinner over». (solidaritet).

Negativt lederskap framstår ofte som så totalt at det er vanskelig å forstå problemet ellers dets løsning på en annen måte. Tenk bare på den sterke karismatiske diktatoren Mobutu fra Zaire, nåværende D.R Kongo, som en gang utalte; “Après moi, c est le deluge”, «Etter meg, kommer oversvømmelsen». «Verden vil kollapse etter meg, ingen annen sak». Det var en uttalelse som koples til kong Louise XV, og holdt vedlike av hans berømte elskerinne Madame de Pompadour (1721-1764). Tomrommet som oppstår etter en periode med negativt lederskap vil påvirke hele samfunnet. Vi vil være vitne til en samfunnskollaps, hvor synspunkter fra andre ståsteder vanskelig vil vinne fram. Dette er Afrikas virkelighet i dag.

Et restaurerende lederskap må forholde seg direkte til dagens destruktive samfunnsprosesser. Det å utfordre dagens tankesett må forankres lokalt der menneskene lever. Afrika trenger å utdanne sin lokalbefolkning. Hvordan velges de ledere som våger å gjøre forskjell; hvordan kan sunne samfunnsinstitusjoner skapes?

Konklusjon:

Ideen om medbestemmelse og gode demokratiske prosesser påvirker i økende grad befolkningen i Afrika. I 1998 publiserte FN sin første rapport om årsaker til konflikt i Afrika. Da var 14 land på kontinentet i krig. Rapporten tar utgangspunkt i møtet mellom Afrikanske nasjonalstater, sivilsamfunn, akademikere og forskjellige FN organer. Hovedbudskapet i rapporten er like aktuelt i dag; «bare Afrikanere kan løse problemer i Afrika»

I dag kan vi spore en nedgang i voldsbruk, likevel er mesteparten av kontinentets land påvirket av væpnede konflikter, politisk sårbarhet og svake institusjoner. Økonomien preges av høy usikkerhet og det fører til stor arbeidsledighet blant ungdom. Et vell av utfordringer reiser seg, og spenner fra klimaforandring til menneskesmugling. Disse problemene vil kunne blusse opp som gamle konflikter, eller skape nye kriser om de ikke løses.

På det Afrikanske toppmøte i 2010, proklamerte de deltakende ledere året 2010 som «Året for fred og sikkerhet». I følge lederen for den Afrikanske Unionen Jean Ping konkluderte disse samtalene med: «Å få slutt på kontinentets grusomme konflikter. Dagens ledere må løse problemene slik at neste generasjon slipper byrden med vold og konflikter».

I det siste tiår har Afrika tilnærmet seg fred på en solid måte og vi har vært vitne til at mange initiativer har sett dagens lys. Opprettelsen av AU (Den Afrikanske Union) i 2002 er et eksempel på dette. AU fylte rommet etter den nedlagte og ineffektive OAU (Organisasjonen for Afrikansk enhet). AU har så langt stått bak flere institusjoner og de har stimulert flere mekanismer, for å kunne forebygge og lede konflikter. Fred- og sikkerhetsrådet er et eksempel på dette. De har stått bak flere vellykkede fredsbyggende operasjoner. Som eksempel den Afrikanske Unionens oppdrag i Sudan (AMIS) i Darfur i 2004, den Afrikanske unionens oppdrag i Somalia (AMISOM) i 2007, den afrikanske unions stabiliseringsoperasjon i Den sentralafrikanske republikk (MISCA) i 2013 og den østafrikanske stående beredskapsstyrken (EASF) i 2002. For øyeblikket gir FN logistikkstøtte til 6200 AU tropper i Somalia og samtidig arbeider de med AU operasjoner i Darfur regionen vest i Sudan.

For at disse initiativene skal lykkes bør ikke endring bli pålagt utenfra, men heller være forankra fra de berørte lokalsamfunns ståsted. De bør springe ut fra lokale institusjoner og organisasjoner. Medvirkning og eierskap fra sivilsamfunnet, kvinner, ungdom og barn bør være en viktig drivkraft. Land som tidligere har vært i konflikt vil være sårbar for ny vold. For å hindre en slik oppblomstring, og for å fungere preventivt med tanke på nye konflikter andre steder på kontinentet, trenger vi en ny måte å tenke ledelse på. Noe som kjennetegner velstyrte demokratiske stater er jo nettopp evnen til å behandle konflikter; som utpreget korrupsjon, økonomisk ulikhet og ekskludering av etniske eller sosiale grupper. Skal Afrika klare disse utfordringene må det nåværende synet på lederskap utfordres, essensielt blir det å stimulere til demilitarisering både i tankesett og politikk.

Rais Neza Boneza is the author of fiction as well as non-fiction, poetry books and articles. He was born in the Katanga province of the Democratic Republic of Congo (Former Zaïre). He is the author of fiction as well as non-fiction, poetry books and articles. He is also an activist and peace practitioner. He is co-convener of TRANSCEND Global Network; a Peace Development Environment Network. He also uses his work to promote artistic expressions as a means to deal with conflicts and maintaining mental well-being, spiritual growth and healing.  He has travelled extensively in Africa and around the world as a lecturer, educator and consultant for various NGOs and institutions. His work is premised on Art, healing, solidarity, peace, conflict transformation and human dignity issues.  Mr. Raïs Neza Boneza work also as freelance journalist based in Trondheim, Norway.

Comments Off on Valget og Ledelse Krise i Afrika