Å komme nærmere hverandre er begynnelsen

Rais Neza Boneza Politisk Portrett Av Eli Wærhe (TRØNDERRØD)

Født I 1979 i den Demokratiske Republikken Kongo, landet som tidligere het Zaire. Gutten som vokste opp, ble aktivist og fredsforkjemper med hele verden som sin arbeidsplass. Han utviklet modeller for konfliktarbeid med utgangspunkt i sin afrikanske og europeisk kultur. I et spenn mellom folk og kultur, som ble spiren til ordene og utrykkene i de mange foredragene, og i forfatterskapet med romaner og skrifter. 

Vi leser i boken «hvite Eldorado, svarte byrde», om kjærligheten til hjemlandet og historiene om utbyttingen, flettet inn i utsagn og betraktninger. I møte med de to ungene guttene som søker eventyret for å finne en leveveg, trer det fram en rikdom i ressurser, folk og natur. Belastet med undertrykking som splitter, infiltrerer og utøver vold. Med krefter som utbytter og plyndret landet for det edle metallet Coltan.

Løp og kjøp boka kjære leser, her blir du kjent med Rais og hjemlandet som betaler prisen for imperialismens råskap. 

Vi går tilbake i tid, til Kongo hvor Rais vokste opp. En fredfull oppvekst med foreldre og to søsken. Moren jobbet som sykepleier ved landets største gruveselskap som drev med utvinning av kobber og kobolt. Faren var professor i geologi.

Rais var elev ved et av landets beste katolske skoler hvor han tidlig fattet interesse for politikk. Han var en del av et felleskap med tilhørighet, samtidig som han ble nysgjerrig på sammenhenger for å bli del av noe større.

MITT KONTINENT

Han forteller:

-Tidlig på 90-tallet våknet min interesse for politikk.  Jeg var vitne til Berlin-murens fall i Europa, og den kalde krigens slutt. Hendelsene skapte optimisme og varme. Men på samme tid hos mitt folk, var stemningen preget av kulde. Befolkningen i Afrika var kraftløs etter mange tiår med kriger, initiert og finansiert av vesten. Afrika led under skadene vi ble påført, de grusomme ugjerningene. På samme tid, steg det opp en gryende ny kraft som unisont over hele kontinentet krevde rettferdighet, valg og demokrati. Dette utløste ny brutalitet, hvor diktatorer viste sitt sanne og feige ansikt, med overgrep mot sitt eget folk. Folket som reiste seg i protest som spredde seg i gatene, ble møtt med overmakt, drap og tortur. For mange ble konsekvensene av borgerkrigene i mange land i Afrika, starten på et liv på flukt og i eksil. Som det ble for min familie. Jeg ble selv en flyktning.

IKKE-VOLD

Gjentatte ganger Rais, har du vært tett på overgrep, møtt vold og fiendtlighet. Det samme leser jeg i tekstene dine i boka «Hvite eldorado, svarte byrde». I fortellingene traumatiseres to unge gutter gjentatte ganger med brutal vold. Tekstene beveger seg mot det jeg som leser nesten ikke orker å ta inn. Så hvordan kan vi som menneske som utsettes for ondskap og vold, bære dette med oss videre i livet? Hvordan forholder du deg til egne følelser, krenkelser og reaksjoner?

Rais svarer:

-For meg er dette et spørsmål om ære og verdighet. Som bygger på grunnleggende behov for likeverdige menneskerettigheter, for alle folk. Jeg tar avstand fra vold og voldens mange ansikter, som vi kjenner igjen i alle former for urettferdighet og diskriminering. Freden får min stemme. Jeg er en ikke-voldelig person, selv om jeg ikke kan definere meg som pasifist.

-Min sterke vilje er å kjempe mot vold. Både i form av direkte fysisk vold, eller når den tar form som politiske og strukturelle verktøy. For å være ærlig, vi må sette en stopper for alle systemer som bruker folk som slaver. Eller som driver mennesker på flukt. Satt i drift av mer eller mindre tilfeldige aggressive angrep på nasjoner, regioner eller territorier. Dette er institusjonaliserte systemer som har normalisert koblingen mellom militarisme, produksjon og reproduksjon av økonomiske strukturer. Drevet av en destruktiv konkurranse.

-Et første skritt er å utfordre disse kreftene, for så å utvikle overskridende ordninger for samfunn hvor folk kan leve i sunnhet og verdighet.

– Jeg definerer meg som en radikal sosialdemokrat, fordi jeg ser nytten av en revolusjon. Selve ordet «revolusjon» kan skremme folk, fordi det assosieres med vold. Jeg ser for meg en kulturell-revolusjon med opphav i respekt for folk, livet og naturen. Den er ikke voldelig.

Det er en klang av godhet for mennesket i dine uttrykk Rais, i fiksjonene og i dine referanser til virkeligheten. Jeg oppfatter i samtalen vår at du har brukt din politiske vilje og dine tekster, til å bearbeide egen sorg og gi dine medmennesker mot?

-Ja jeg holder fast på min troskap til menneskeheten.

FRIHET

Folk er ofte ikke veldig opptatt av åpne samtaler, om politiske saker og større spørsmål om det som skjer. Det er på en måte litt «unorsk», å gi seg i kast seg med den typen drøftinger. Spesielt opplever jeg at vi mange ganger må forsvare vårt politiske engasjement. Derfor er jeg takknemlig for at du sa ja til å lage dette intervjuet med oss, nettopp fordi du trives med å sette ord på tanker og finne mening i samtaler. Det jeg har lyst til å utfordre deg med begrepet frihet? Hva betyr det for deg? 

-Frihet er gjerne forbundet med sivile rettigheter, men for meg går det mye dypere enn som så. Vi kan ikke leve godt med våre sivile friheter, uten samtidig sikkerhet. Trygghet er grunnleggende for at vi kan nyte friheten. Det er livet jeg lever med mine, på et sted med sikkerhet som betyr både fysisk og økonomisk frihet.

-Frihet er å opprettholde verdigheten, i et varmt felleskap som en del av menneskefamilien. I en sammenheng hvor vi anerkjenner hverandres menneskelighet, i harmoni med miljøet vårt.

– Frihet er å få leve ut det livet jeg selv har valgt.  Uten begrensinger bestemt utfra min opprinnelse, eller omstendigheter rundt hvor jeg ble født. Jeg ser at opplevelse av frihet er avhengig av ytre forhold og stedet hvor vi er bosatt. Jeg ser også at vi kan ta den friheten vi lever med, for gitt. Mitt arbeid har krevd av meg at jeg har tenkt over disse eksistensielle spørsmålene, og jeg har lyst til å gjengi noen gode sitat som jeg har hatt glede av å reflektere over. Det er ord av Coretta Scott King: “Struggle is a never-ending process. Freedom is never really won; you earn it and win it in every generation.”

Med utgangspunkt i disse sitatene spør jeg: er vi alle utsatt for undertrykkelse som vitner til økt politisk polarisering, spredningen av politivold, høyreorienterte ideologier og fundamentalisme, er vi da alle rammet av en destruktiv utvikling? For meg er svaret at vi må stå samlet i kampen, med krav om frihet uten undertrykking.

-Frihet er håndgripelig. For meg er det en selvfølge at alle samfunn må strebe etter mål om å gi større frihet til folket. Det betyr at vi må legge til grunn at frihet ikke er noe negativt eller defensivt. Tvert imot som noe positivt. Med muligheten til å realisere større menneskelige verdier med ekte respekt for individet. I det individuelle perspektivet på frihet, er det vår evne til å påvirke vår egen utvikling, som er det vesentlige. Dette innebærer at grunnleggende menneskelige behov dekkes. Behovet for hvile og mat som er allmenngyldig. Noe alle kjenner til. Men for meg innebærer det også, søken etter å forstå livet og døden. Ikke som en blind nødvendighet, men for å gjøre egne valg. I det ligger en aksept for de begrensninger vi har, som ved erkjennelse, kan gi bedre valg og handling i det rommet vi har til å utøve vår frihet.

-Frihet er kraften til å forme og skape oss selv, til å bli den vi virkelig er. Når strukturene svikter utvikles rasisme, ulikheter, segregering, undertrykkelse og intoleransen med fravær av menneskelig frihet. Det trer fram et bilde av kaos, lovløshet, stagnasjon, og immobilisering, et system som erstatter demokrati.

I hverdagslivet trenger vi forutsigbarhet og trygghet sier du, og byen vår har mange gode rom og treffpunkt for felleskapet. Hvor finner vi deg helst når du skal lufte dine tanker og koble av?

-Jeg er jo som du vet en sosialt engasjert person, og jeg trives med å vandre rundt i Trondheim. Helt fra utkanten ved vannet på Ila, videre gjennom den travle Olav Tryggvasons gate, på veg innom Bakklandet og til slutt forbi Solsiden. Hvor jeg kan rusle videre rundt på La’mon, med nærhet til Møllenberg , alltid med samme retning. Mitt hjerte er på østsiden. Men gleden ved samspillet med folk, også i tilfeldige møter, er i stor grad preget av miljøer i hele byen. Jeg dyrker og finner glede i det hverdagslige, det som bringer oss sammen, i en folkelig fest som 17.mai.

Å komme nær hverandre er begynnelsen. Å vokse sammen i samholdet, hvor det å jobbe sammen er å seire. Da er solidaritet den riktige vegen. Du vet melk og honning har forskjellige farger, men de kan fredelig dele samme hus. Et afrikansk ordtak.