LamonsBjørn og Det Lille Ekornet
Det var engang dyrene på Lamon, de levde alene på jorden. Vel, nei, ikke helt, Der fantes også lamosfeer, ånder og troll, som alle bodde der imellom hverandre. Når det kom til menneskene så var de enda ikke dukket opp på jorden.
På den tiden, langt, langt unna kunne man bare finner ent vann i fontenen, som den dag i dag ligger i midt i Lamonparken. Lamosfeene hadde valgt ut det lille ekornet til å vokte over jordas eneste vannkilde.
Lamosfeene sa til ekornet:
«Det er du som skal vokte vannkilden og hvis noen drikker av den uten din tillatelse så vil vannet forsvinne. Men husk, om du en gang skulle nekte noen å drikke av vannet så vil vannet også forsvinne»
Det lille ekornet er av natur ikke en slem skapning, så alt man trengte å gjøre var å spørre han, «lille ekorn, jeg dør av tørst, kan jeg få drikke fra vannfontenen?» Han svarte alltid» Ja det er klart, du kan drikke om så helt til du blir mett»
Men en dag kom den store Lamonsbjørnen, hvem vet hvilken bie som hadde stukket han:
«hei, jeg er mye større, kraftigere og sterkere enn ekornet og at jeg må spørre om tillatelse for å drikke hver gang til den lille tingen der, er helt uakseptabelt. Så det nekter jeg å gjøre, fra nå drikker jeg som jeg selv ønsker uten hans tillatelse.
Det lille ekornet var ikke tilstede på dette tidspunktet, men alle dyrene på Lamon, Svartlamokattene, kråkene, endene og de andre som ventet på ekornet skulle komme ropte til bjørnen:
«ikke gjør det, Lamonsbjørn, det koster deg ingenting å be om tillatelse fra det lille ekornet, han nekter aldri noen å drikke fra fontenen.
Men bjørnen hørte ikke på dem, han reiste seg og gikk for å drikke fra fontenen. Ikke før han hadde fått i seg en enste dråpe, begynte vannet å trekke seg tilbake, det forsvant slik som Lamonsfeene hadde sagt. Bjørnen ble sur, knurret og gikk bort til buskene.
Noen øyeblikk senere kom ekornet og så at fontenen hans var blitt knusktørr. Han reiste seg på de små potene sine og spurte de andre dyrene:
«Hei! Hvem var det som drakk fra fontenen uten å spørre meg først?»
Det var Lamonsbjørn, svarte de andre dyrene i kor.
Det lille ekornet reiste seg opp på de små potene sine og sang ut med sin sinteste stemme
«Vår alles egne vannfontene, bjørnen har tømt den, hvordan kunne han gjøre det? Hvis jeg noe gang ser den bjørnen, hvis jeg noen gang møter han igjen, skal jeg kjempe mot han, og han skal selv få fikse vannfontena vår..
Det lille ekornet la ut på jakt etter Lamos bjørn, han travet alene igjennom den snørike bushen på Lamon. Fra tid til annen reiste han seg på de små potene, eller klatret opp i et tre for å speide etter bjørnen. Han var unaturlig sint. Men kan nå egentlig et lite ekorn beseire den store bjørnen?
Det lille ekornet gikk lenge slik og det var først mot kveldens første skumring at han endelig la merke til bjørnen. Det store pattedyret var ferdig med å sluke opp kilovis med mat og lå nå og hvilte i snøen og solnedgangen.
Det lille ekornet satte strak kurs mot den sovende bjørnen. Han ga først et spark, så et til og enda et før bjørnen i det hele tatt rørte på seg og strakk seg gjespet og våknet til
«Det er du, det var du som drakk alt vannet fra fontenen og det uten å spørre meg først, ikke sant? Spurte det sinte lille ekornet
«Ja det er meg, det er meg og hva så, hva vil du? Sa Lamonsbjørn.
Jeg vil kjempe mot deg
Ah.ha.ha.ha… lo Lamonsbjørn. Du vil slåss med meg? Er du blitt helt gal eller?
Som svar begynte det lille ekornet å slå mot den store bjørnen, og han traff. Lamonsbjørnen ble så sint at han reiste seg opp, løftet labben og slo tilbake mot det lille ekornet. Det var akkurat det som ikke skulle skje. Det lille ekornet fløy av gårde rett inn i hulen på en trestamme. Og ikke nok med det, så for labben til bjørnen etter, og det endte med at bjørnens pote ble sittende fast i hullet på trestammen. Lamonsbjørnen fikk vindt, han prøvde å frigjøre labben sin, men det funket ikke, det ble bare verre. Han skrek av smerte og ropte på alle dyrene om å hjelpe han. Dyrene kom til og tryglet ekornet om å hjelpe til sammen for å få løsnet bjørnens pote som satt fast i trestammen. Som vi vet, til tross for sitt sinne, så er ikke det lille ekornet slemt. Og han ble gladelig enig med de andre dyrene om å hjelpe til for å befri bjørnen.
Og det er siden den gang at Lamonsbjørnen, til tross for sin styrke, aldri angriper dyr som er mindre enn han selv.
Av Raïs Neza Boneza
