Legen så tegn til utmattelse i blikkene våre. Han ba om at vi gikk et ørlite stykke lenger, til et digert og skyggefullt tre. Under det kunne vi hvile. For en sann glede det er å slappe av i skyggen av et svært tre!
Jeg trodde det store treet befant seg noen meter unna, men jeg tok feil. Treet befant seg én times gange unna. Ansiktet til Bethel uttrykte forargelse. Det ble i det hele tatt lite prating. Vi gikk i gåsegang, med legen først, etterfulgt av Bethel og meg til slutt. Jeg spurte meg selv hva slags brygg legen inntok for å være så utholdende i så moden alder. Når man observerte ham, kunne man tro at han gikk sakte avsted. Likevel var det å følge rytmen i gangen hans det rene maraton for meg.
Jeg kom til et punkt der jeg følte at jeg ikke klarte mer. Jeg kunne kollapse når som helst dersom vi ikke stoppet snart. Heldigvis kom det store treet til syne foran oss akkurat da. Det var virkelig usedvanlig bredt og høyt, og dets greiner strakte seg flere titalls meter i alle retninger. Det merkelige var at det var det eneste treet i hele området. Vi satte oss under treet, og der satt vi minst ti minutter uten at noen sa et ord. Vi simpelthen hvilte i skyggen av baobob-treet, i dette landskapet som har fascinert verdens store malere. Universet tilbød oss all sin skjønnhet. En måtte være der for å begripe det.
For et mirakel den er, denne naturen som menneskene dessverre ikke slutter å tilintetgjøre med sine sager, hammere og spikre, med raketter og granater og andre ødeleggelsesmaskiner.
Slik satt jeg og drømte om dette fredfulle landskapet, da legen brøt inn for å fortelle oss historien til dette treet:
«For lenge siden, i en tid da kongene var enerådende over sitt land, var det en konge som giftet seg med en heks. Hun hadde så store magiske krefter at kongen fulgte hennes ønsker til punkt og prikke. Om kvelden på sin dødsdag forlot heksa landsbyen sin for å dra opp i fjellene, og det var her hun pustet ut sitt siste åndedrag*. Dette gigantiske treet vokste opp på det stedet hvor hun leverte tilbake sin sjel, midt blant steinene. Siden den dag har enhver som har prøvd å hugge det ned falt død om.»
Bethel ga seg til å hånflire, og ba legen om å slutte å ta oss for småunger som man forteller eventyr på senga til. Legen sa med en nervøs og alvorlig tone at det var en ånd som beskyttet dette treet. Han betrodde oss at han hadde kommet over treet en dag han gikk ned fra fjellene på vei til landsbyen sin. Dette fant sted to måneder etter at han hadde giftet seg. Han så meget frem til å komme hjem til sin nybakte hustru. Da han kom frem til treet, satte han seg ned litt for å slappe av i skyggen og beundre det storslåtte landskapet før han fortsatte hjemturen. Han hadde jobbet hele natta før, trettheten fra mangel på søvn og den lange gåturen begynte å melde seg, og snart begynte han å duppe av. Han ble vekket av småsteiner som traff ham. Det han så da han åpnet øynene skremte ham nok til at han plukket opp et stykke bambus som lå på bakken for å forsvare seg. Foran ham sto en liten mann, han var ikke større enn en bonobo-ape. Den lille mannen var svært hårete og hadde veldig lange fingernegler. Dette bisarre vesenet skar grimaser til ham, og samlet sammen småsteiner som han ga seg til å kaste på legen, som i sin tur begynte å jage etter det lille monsteret for å bli kvitt det. Den lille mannen krøp mellom det høye ugresset og bambustrærne. Legen jaget ham omtrent ti meter inn i skogen, da han måtte konstatere at det lille monsteret var forsvunnet. Han stoppet, og dro tilbake til treet for å hente kofferten sin og fortsette turen videre. Han lo og spottet den lille mannen, men i virkeligheten var det den lille mannen som lo og spottet legen. For med ett kunne han ikke finne veien tilbake, og ei heller kunne han finne igjen kofferten sin.
«Jeg hadde gått omtrent hundre meter», fortsatte han, «og plutselig kunne jeg ikke kjenne meg igjen. Uroligheten tok plass i hjertet mitt. Hvordan var det mulig? Jeg som ikke hadde løpt mer enn tjue meter etter mannen. Jeg vandret rundt i mer enn førti dager i den bambusskogen. Jeg var utkjørt, og ba av alle mine krefter til skjebnen om hjelp. Jeg kom til meg selv i en landsby mer enn 300 kilometer fra treet. Der fortalte jeg hva som hadde skjedd, til alles forbauselse. Ingen av dem som hadde forsøkt å følge etter dette vesenet hadde noensinne vendt tilbake. Den som bega seg ut på forfølgelsen gikk seg vill og døde. Innbyggerne i denne landsbyen tok meg imot med den største vennlighet. Jeg ble fire dager hos dem, og så sendte de med meg en guide som skulle ta meg med tilbake til min egen landsby. Jeg kom dit utpå kvelden. Synet av meg fikk noen til å stikke av og andre til å gråte. De var alle sikre på at jeg var død. Noen folk som hadde kommet fra fjellene hadde funnet kofferten min under treet og tatt den med til landsbyen min. I seks dager lette de etter meg i landsbyene omkring, som jeg frekventerte i mitt arbeid. Det fantes ikke spor etter meg noe sted. Ut fra dette konkluderte de at jeg sikkert nok var død. De organiserte en minnestund og ga min unge kone til broren min for at hun skulle forbli i familien. Det var slik, mine kjære venner», konkluderte han, «jeg mistet kvinnen jeg elsket av hele mitt hjerte. Moralen min holder meg igjen fra å røve henne fra min yngre bror, og siden den gang har jeg ikke hatt noen kvinne.»
Historien som legen fortalte gjorde meg lamslått. Jeg hadde overhodet ingen lyst til å bli værende stort lengre ved dette treet. Bethel var forbløffet. Han lot til å tro på hvert ord. For meg var denne mannens historie langt bortenfor min fattevne. Helt siden vi var små barn hadde vi blitt fortalt historier om ondartede ånder, men jeg hadde aldri før hørt noe lignende.
Legen erklærte at vi burde bra, siden det ikke var bra å bli for lenge ved dette treet. Hverken Bethel eller jeg nølte med å følge hans forslag. Vi reiste oss tungt opp og fortsatte bortover stien, utslitte men fornøyde over å komme oss vekk fra det ondsinnede treet. Jeg gikk gjennom historien som legen hadde fortalt, uten at jeg forstod noenting, og jeg stilte meg selv flere spørsmål uten at jeg klarte å uttrykke dem riktig. Bethel virket tankefull. Vi gikk som alltid med legen fremst. Bethel hvisket i øret mitt at historien kunne være sann, noen fra landsbyen vi hadde forlatt den morgenen hadde fortalt ham den samme historien.
Plutselig ga han inntrykk av å verdsette legen høyt, han hadde vært gjennom en spirituell opplevelse som få andre overlever og kan fortelle om. Bare en sterk og levende tro kan hjelpe noen i en slik situasjon. Legen var ikke interessert i hviskingen vår der bak.
Tomrommet i magen min begynte å plage meg, og ryggsekken, som nesten ikke hadde veid noenting da vi la ut i morges, ble stadig tyngre og tyngre. Jeg delte min frustrasjon med Bethel. Han sa at han holdt på å falle om. Legen ble oppmerksom på vår brumming, og ba oss om å fatte mot, for vi var ikke langt unna det stedet vi skulle tilbringe natten. Jeg var interessert i å vite hvilke forhold vi skulle sove under. Han forklarte meg at det lå et kollektiv av* bambushuggere omtrent førti minutters gange unna, og der manglet det aldri et sted å sove eller noe å tygge på. Da jeg hørte dette følte jeg meg et par hakk bedre. Jeg ble ivrig etter å komme fram til dette stedet.
Fra White Eldorado, Black Fever ved Rais Neza Boneza
Comments are closed