Articles,  Great-Lakes Conflict & Peace

Livskamp uten ressurser i Bulengo: Kvinners liv i overfylte flyktningleierer i Nord Kivu (D.R.Kongo)Av Raïs Neza Boneza

I fire timer flyr vi med vinden fra Kivu innskjøen. Vi er i et område som i ti-år har vært preget av uro og væpnede kriser. Den syngende vinden fra innsjøen er som ett ekko, den taler for aspirasjonene i hele regionen, den ønsker fred og stabilitet velkommen.

Jeg reiser fra Bukavu sør i provinsen til byen Goma som er hovedstaden i Nord-Kivu. Der skal jeg møte en gruppe fra Leger Uten Grenser. Sammen skal vi besøke en flyktningleir for internt fordrevne mennesker sør-vest for byen. I 1994 flyktet to millioner mennesker fra folkemordet i Rwanda, 700 av disse søkte tilflukt i Mugunga 3 leiren. Som et resultat av mange kriger, væpnede kamper, drap og bortføring har hundre tusenvis av internt fordrevne kongolesere blitt tvunget til bosette seg i regionen.

Statistikk fra 2006 viser at omtrent tre millioner internt fordrevne mennesker driver rundt i de fem østlige provinsene: Den Orientale provinsen, Nord Kivu, Sør Kivu, Maniema og Katanga. Sju år senere i 2013 er antallet internt fordrevne mennesker i regionen sunket til omtrent 2 millioner.

Selv om antallet mennesker på flukt har sunket, lever de som er på rømmen under akutte forhold og har desperat behov for bistand. Majoriteten av disse menneskene er eldre, barn, voldtatte kvinner ogtenåringsmødre. De er alle preget av gjennomtrengende dilemmaer som påvirker deres livsutfoldelsesom hungersnød, AIDS og andre negative forhold.

Etter M23-rabulistenes opprør i november 2012 har IOM (International Organization for Migration)omgjort fire store områder til flykningsleirer. En av disse Mungunga 3 besøkes regelmessig av FNs mat-program (WFP) og andre NGOer. De andre leirene Buhimba, Bulenga og Mugunga 1 er regnet som temporære og er derfor ikke regelmessig besøkt av NGOer. Det er bare Leger Uten Grenser som overvåker situasjonen og som aktivt yter bistand i disse tre leirene. Innsatsen til FNs mat-program er viktig i disse sonene, den sørger for mattilførsel til befolkningen.

 

I en halvtime kjører vi  den eneste asfalterte provisoriske veien som fører til den vestlige delen av nasjonalparken Virunga og forserer området nær den inaktive vulkanen Nyiragongo. Vi feier gjennom det skogkledde ujevne landskapet med vår firehjulstrekker i retning den sør-vestlige delen av Bulengo innsjøens strender. I løpet av ti endeløse minutter når vi den åpne steinete landskapet bebygd med telt: Bulengo leiren for internt forrevne mennesker.

Det varer ikke lenge før jeg besøker Leger Uten Grensers helsesenter i leiren. Det eneste helsetilbudet for de femti-tusen mennesker på flukt som er lever isolert i leieren. Barn og voksne hilser i det vi ankommer leiren. For denne befolkningen er Leger Uten Grenser den eneste kilden til håp, for andre organisasjoner besøker jo sjelden området.

 I leiren sover som oftest menneskene på matter lagt rett på lavasteinen som oftest uten madrasser. Det finnes store telt hvor 20-30 husstander lever sammen. Her er mødre, barn og noen ganger menn stuet sammen. Leger Uten Grenser har skaffet til veie laken for å gjøre situasjonen for kvinner og barn bedre. I Bulengo leieren finnes det en livspuls, men omverdenen synes å ha mistet sin.

 Leger Uten Grenser bygget klinikken sin i Bulengo for å kunne gi gratis helsehjelp til mer enn 40 000 mennesker. Per i dag har organisasjonen foretatt mer enn 25 000 konsultasjoner i denne leiren, de har hovedsakelig behandlet diare og luftveisinfeksjoner. Hovedgrunnene for sykdom er dårlige boforhold og ernæringsfattig kosthold.

“Verken vi eller våre barn har mat”, sier Malika. «Hvordan kan det henge sammen at vi får medisiner, i mitt tilfelle anti-retrovirus, når vi ikke har tilgang til nok mat?», legger hun til. Malika er en av flere kvinner jeg har besøkt i et forsøk på å få oversikt av levekårene i leiren. Det er i slike samtaler jeg skaper mitt bilde av flykningenes livskamp etter tiår med grusomme kriser.

Malika er en av ti-tusen kongolesere som har flyktet til Goma fra nabo-regionen Masisi. Hun er en av mange kvinner som har opplevd voldtekt i en av mange sammenstøt mellom væpnede grupper. «Etter angrepet på Nyabondo, forlot vi Masisi. Vi fulgte etter andre fra vår landsby helt hit» sier hun. «Når vi ankom leieren, var jeg svak og jeg hostet kraftig, jeg ble diagnostisert og behandlet ved klinikken. Jeg har nå kommet til krefter, men vi mangler fortsatt mat». På veg til Bulengo ble hun overfalt av væpnede menn i skogen.

I mellomtiden lærer jeg at WFP har stanset matlevereringen i perioden januar til slutten av mars 2014. I påvente av undersøkelser og statistikk planlegger de å få i gang mat leveransen fra tidlig i april. Etter at dette studiet ble gjennomført konkluderte WFP at bare halvparten av de som bodde i leiren var svak nok til å gjøre seg fortjent til mat. FNs mat-program tar i tillegg bare hensyn til de som kvalifiserer for humanitær støtte og da synker tallet til effektive 20% av de som lever i leiren. Jeg har lært at det finnes omtrent 60 husholdninger i leiren som ikke har mottatt verken mat eller humanitær bistand fra NGOer de siste seks månedene.

Det vil virke som om den humanitære bistanden i Kongo er påvirket av oppblomstringen av kriser i Sør-Sudan, den Sentral Afrikanske Republikk og Syria. Kanskje dette har påvirket WFP evne til å distribuere mat til flyktningleirer for internt fordrevne mennesker som den i Bulengo?

Leger Uten Grenser forholder seg til sitt hovedmandat som er å levere humanitær medisinsk hjelp til konflikt-offer. Organisasjonen har gjennomført vaksiner, den driver et helsesenter for tusenvis av barn, den har konstruert et kloakksystem og skaffet til veie godt drikkevann i leiren.

 

En av beboerne i Bulengo uttalte: “ Hvor er de mange humanitære organisasjoner ellerveldedighetsorganisasjoner som er dedikert til å hjelpe krigsofre fra Nord-Kivu?” De burde delta aktivt, ikke bare være passive tilskuere til den nøden mennesker befinner seg i på jordens bortgjemtesteder. På grunn av manglende matdistribusjon, må kvinnene forlate det sikre leirområdet for å sanke ved som selges som brensel på markedet. «Væpnede menn stopper oss ofte, vi blir voldtatt og loppet for småpenger vi har tjent på markedet». Sier Devota, en kvinne som har blitt behandlet for sine skader på klinikken. Hun ble overfalt mens hun sanket ved. «Mange kvinner har forsvunnet mens de har sanket ved i skogen, det er nå mange foreldreløse barn i leiren», legger hun til.

De internt fordrevne menneskene fra øst i Nord-Kivu vil angivelig kunne reise hjem innen mars 2014. De som lever vest fra Nord-Kivu landskapet vil kunne reise hjem innen slutten av juni. Det råder total usikkerhet for de som kommer fra Masisi og Walikale.

“ Meget godt, men hva skal vi reise tilbake til, hvor drar vi? Skal vi vende hjem å bli drept og angrepet igjen?” Spør Nathalie meg, hun har tidligere arbeidet som lærer. «Fra januar fram til i dag i juni, hvordan er egentlig maten vi har spist i leiren? Det er umenneskelig å la en mengde på tusen mennesker leve uten assistanse», konkluderer hun. Nathalia forteller oss at familien ikke har mottatt noe mat på fire måneder.

De internt fordrevne menneskene kan ikke dyrke i nærliggende landskap uten at lokalbefolkningen som eier jorda utnytter dem. Det er ofte konfrontasjoner mellom beboere i flyktningleiren og lokalbefolkningen bosatt tett ved Bulengo. Det finnes eksempler hvor landeierne utnytter forsvarsløse mødre. « Jeg mottar ett kilo bønner i uka for å jobbe ti timer i døgnet på markene til en lokal landeier» Hevder 16 år gamle Arinatwe. Hun er en av mange unge mødre i leieren, hun flyktet fra Kanyarushina til Bulengo. I dag følger hun en smårolling som bærer preg av å være underernært til ernæringsenteret i leiren. 

Den finnes en offisiell forklaring; situasjonen for de internt fordrevne flyktningene i DR Kongo er ikke prekær, det er ikke behov for matassistanse. Bistanden som er gitt har nedverdiget flyktningene og gjort dem avhengig av hjelp. Det finnes nok en sannhet i dette, men det vil ikke hjelpe de internt fordrevne flyktningene som risikerer sine liv i forsøk på å skaffe den maten de trenger.

FN og andre bistands-aktører burde planlegge langsiktig bistand og giverland burde svare med nødvendig finansering. De burde slå sammen innsatsen og støtte Leger Uten Grenser i arbeidet med å etablere nødvendige anlegg og tjenester; som mat, vannforsyning, fordeling av husly og installasjoner for hygiene

Den dedikerte staben og de frivillige hos Leger Uten Grenser har alene, mange ganger overskredet mandatet sitt. De allerede knappe ressursene som finns til oppgaven med å diagnostisere og helbrede en befolkning som allerede er i en dyp krise overbelastet.

Kvinnene i Bulengo leirern ønsker ikke å leve fortrengt i all evighet. «Det er ingen framtid her, vi hadde det bedre i våre hjem» Den tidligere læreren Nathalie legger til: «Vi hadde våre hjem og jord til å dyrke. Jeg brukte å undervise barn, men nå finnes det ingen skoler, knapt barn, vi står vi igjen med bevæpnede banditter som terroriserer oss»

Jeg er overrasket, og jeg beundrer motet til kvinnene som fortsetter å kjempe for  å overleve”. Jeg lurer på: Hvordan klarer de det? Jeg prøver å forstå, men mislykkes. Flyktningleirer for internt fordrevne har ingen fremtid. Situasjonen er ikke evig, likevel klarer disse menneskene å bo her, uten sikkerhet og uten egentlig å vite hva som kommer til å skje. De smiler tilbake til oss når vi møter dem.

I det vi forlater Bulengo leieren, reflekter jeg over utfordringene personalet til Leger Uten Grensers kjemper med på sykehuset. De utfører sitt arbeid i gapet mellom harde realiteter og håp. De behandler de invalide, følger opp AIDS-pasienter, gir psykologisk støtte kvinner som trenger det. De er dedikert i oppgaven med å skape et tilgjengelig helsetilbud. Reaksjonene fra den utsultede befolkningen skaper usikkerhet. Det blir ikke beskyttet av politivesen eller av MONUSCO (United Nations Organization Stabilization Mission in the DR Congo). Det vil være behov for støtte fra humanitære organisasjoner helt til volden stilner i Nord-Kivu provinsen i DR Kongo. Det er nødvendig med humanitær bistand for å hjelpe de internt fordrevne flyktningene tilbake til normalt liv.

 

Raïs Neza Boneza er en poet / forfatter og frilanse journalist Norway. You can reach Contakt: rais.boneza@gmail.com. www.raisnezaboneza.no

Denne artikkel er blitt realisert med støtte fra Leger Uten Grenser, GLEMTE KRISER.

 

Comments Off on Livskamp uten ressurser i Bulengo: Kvinners liv i overfylte flyktningleierer i Nord Kivu (D.R.Kongo)Av Raïs Neza Boneza